Om noen er verdig å komme til paradis, må det være hunden, menneskets beste venn

Vår trofaste og entusiastiske tur- og sankevenn, vår glede og trøst, Sydney, forlot oss fredag 22. mai. Hun fikk dø med familien rundt seg, der hun trivdes og hadde det best, med utsikt over marken med de ville vekster, berget og havet. Her har hun hatt et fritt liv og godt liv uten bånd.

Vi vet ikke hvor rikt et liv med hund er, før vi har opplevd det. Lite ante jeg, at den lille svarte, hårete skapningen vi hentet på Østlandet for over 15 1/2 år siden, skulle gi meg så mye glede, trøst og gode opplevelser i livet.

Det var sønnene i huset, Gregor, Emanuel og Leon som maste om å få hund. Emanuel var den ivrigste. Som 3-4 åring var han titt og ofte hund. Han slikket oss oppover leggene, krabbet på alle fire, hoppet og bjeffet. Jeg husker en gang vi var på middagsbesøk hos bestemor, da hun sa til gutten: – Emanuel, nå spiser vi. Nå er vi mennesker, så nå kan du ta frem armene og bruke dem når du spiser. Derfor ble det Emanuel, den gang 10 år, som fikk være med å hente hunden, en bichon havanais, som fikk navnet Sydney. Så stolt han var da vi tok valpen med inn i flyet. De andre passasjerene smilte og syntes både han og valpen var utrolig skjønne. Og plutselig kjente jeg på en stolthet selv, over den lykkelige og omsorgsfulle gutten, og den nydelige lille valpen.

Det var ei tøff jente vi fikk, den tøffeste i kullet, siden vi hadde tre sønner. Eierne ante nok at hun kom til et hus med stor aktivitet, høyt lydnivå og tøff behandling, og tøff var hun til det siste. Senest i fjor (15 år gammel) gikk hun tur med oss i Etnefjellene, 8 timer med 1000 meter stigning.

Jeg som i utgangspunktet ikke var så gira på å få hund, har mang en gang kjent på stor takknemlighet for min alltid entusiastiske og positive tur- og sankevenn. Hun ville alltid være med. Hvor godt har det ikke vært for meg, å ha en sjel ved min side som alltid var enig og støttende, som aldri kritiserte mine synspunkt, som bare var tilstede med sin hengivenhet, støtte, trøst og forsvar.  For hunden min, Sydney, har vært enig med meg i ett og alt. Hun har stått støtt ved min side. Hun har forstått når jeg har vært lei meg. Da har hun sett på meg med store øyne, lagt seg inntil, eller krøpet opp i fanget, med øyne som blant annet har sagt: bare ta de du Margit, den kriminelle legemiddelindustrien … 😉

Som hunder flest likte hun oppmerksomhet og ville helst sitte mellom meg og mann min, ligge mellom oss, bli kysset først osv. Nå på slutten ble hun plutselig streng på kvelden. Om vi ikke satte oss i hver vår godstol før kl. 22, for å avslutte kvelden med en kopp te, en bok, dokumentar eller film, da gav hun beskjed. Hun satt midt på gulvet og klagde seg, som om hun advarte oss mot å sitte i hver vår etasje og jobbe så langt på kvelden! Nå ville hun at familien skulle samles, at vi tre skulle ha kvalitetstid sammen.

Sydney minnet meg på at livet kan være enkelt og ukomplisert. Vi trenger dyr som minner oss om at vi trenger hverandre, at vi skal passe på hverandre og vise hensyn.

Sydney var sannelig en god og trofast venn. Hun vil bli dypt savnet.

Her er et lite filmklipp hvor jeg og Sydney deler noen tanker om oppdrettsnæringen.

Fra turene våre