Blåkolltinktur

Prunella vulgaris

Tradisjonelt brukt ved forkjølelse og halsplager – rangert høyt som virusdempende.

Prunella vulgaris Blåkoll har vært blant de plantene som i tradisjonell bruk ble tatt i bruk ved forkjølelse og halsplager, og er den i kinesiske kilder blitt rangert høyt som "virusdempende". I folkemedisinen har blåkoll blitt brukt alt fra til å legge friske blader på små sår, til te eller tinktur ved forkjølelse, irritert hals, fordøyelsesplager og ubehag knyttet til lever og stoffskifte. Den har også vært omtalt i forbindelse med munnsår og betennelse i munnen, hudplager, øyeirritasjon, menstruasjonsplager og hovne kjertler. I tradisjonell urtemedisin har blåkoll blitt beskrevet som bitter, sammentrekkende og avkjølende. Den er nevnt i gamle kilder som febersenkende, sårhelende, blodstillende, beroligende for slimhinner og som en urt som kunne støtte kroppens egen motstandskraft. Blåkoll inneholder fenolsyrer (som rosmarinsyre), flavonoider, tanniner og triterpener – planteforbindelser som er blant annet kjent som antioksidantaktiv, cellebeskyttende og immunregulerende. Laboratoriestudier har vist at blåkoll kan inneholde forbindelser med antiviral aktivitet. Flere studier har blant annet sett nærmere på hvordan ekstrakter av planten kan påvirke herpesvirus og HIV under kontrollerte forhold. Resultatene tyder på at virkningen kan være knyttet til plantens komplekse polysakkarider, som i laboratorieforsøk ser ut til å hemme virus i å feste seg til celler og formere seg. Det er også rapportert at blåkoll har vært blant de plantene som i tradisjonell bruk ble tatt i bruk ved forkjølelse og halsplager, og at den i kinesiske kilder ble rangert høyt som "virusdempende".