17. mai males alt i rødt, hvitt og blått

17. mai males alt i rødt, hvitt og blått. Med tykk pensel males det med svulstige ord, det skrytes og klappes. Et fantastisk land vi bor i, verdens beste land, med verdens beste helsetilbud osv, osv. Vi er gode til å klappe oss selv på brystet.

Jeg har ikke hatt særlig stort behov eller lyst til å feire 17.mai de siste årene, – det har vært lite fred, frihet og demokrati å feire. Landet preges av vanstyre. Vi opplever sensur og angrep på ytringsfriheten som aldri før. Det gis grønt lys for voldtekt av naturen (vindmøller og oppdrett for å nevne noe), og dette klappes og skåles det for. Naturresursene selges ut av landet, samt vår suverenitet. Aldri før har vi hatt en massiv ødeleggelse av folks helse, -vi har en overdødelighet vi ikke har opplevd i moderne tid (grunnen plandemien), og vi har aldri hatt så mange trygdede og syke som nå. Aldri før har vi hatt så mange ungdommer som sliter med helsa si, fysisk og psykisk. Aldri før har vi brukt så mange medikamenter, medisiner som nå. Og vi er dypt involvert i krigen mellom Nato/Ukraina og Russland.

Aldri før har jeg opplevd så mye feighet og falskhet blant folk. Derfor nevnes ikke disse temaene i 17. mai talene. Ikke hvem som helst blir spurt om å holde 17.mai taler, for de av oss som er opptatt av landets tilstand, stiller kritiske spørsmål og ødelegger den gode stemningen, blir ikke spurt om å holde taler offentligheten. En venn av meg spurte meg forleden om følgende: hvorfor bor du i Norge, når du ikke har tillit til myndighetene?
Vi som ikke har tillit, vi som stiller kritiske spørsmål, har ikke noe i Norge å gjøre…

I går kveld så vi filmen om Kennedy, JFK, The Story That Won´t Go Away, skrevet og regissert av Oliver Stone. Filmen, som vant mange priser, blant annet Oscar, og handlingen, har mange paralleller til dagens situasjon.